Utenfor allfarvei

frivilligfilippine
Oct 1, 2015
3 min read

30 september 2015

Dagen i dag startet med banankake til frokost. Vi hadde tatt lærdom i tirsdagens feilvurdering av tid, og sto derfor opp en time tidligere. Etter litt trafikkale problemer på veien, kom vi tidsnok til klinikken. Opplegget i dag var opprinnelig at vi skulle deles i 3 for å gå med hver vår jordmor, men da kun en av jordmødrene som hadde noe fast opplegg, ble vi heller med henne ut til en landsbygd som lå et stykke utenfor allfarvei.

Transportmiddelet som skulle frakte oss ut til landsbygden var en moped med tak og hjemmelaget forlenget baksete. Tre og tre ble vi plassert på to sykler, og var da til sammen fire stykker på en og samme sykkel. Veien ut til stede vi skulle være var lang, humpete og smal. Hilde trodde hun så "døden i øynene" da vi skulle kjøre over en smal bro, og gledet seg ikke akkurat til turen tilbake.

Vel fremme viste det seg at stedet vi skulle være var en kirke med trebenker som hadde sett bedre tider. Hensikten med besøket var det samme som i går, men gjennomføringen av det var bedre og mindre kaotisk enn i går. Vi hadde ikke før fått satt oss ned, før vi ble servert mat. Dette ble vi fortalt at var ”tidlig lunsj”.

Ungene som bodde der var kjempe fasinert av den hvite huden vår. Nathalie ble stadig spurt om de kunne få kjenne på huden hennes. De likte på bli tatt bilde av og lo godt nok de fikk se bildet etterpå. En av damene som stadig vekk kom med mat, fortalte at hun hadde 18 unger og 54 (!!) barnebarn. Av de 18 barna var det 3 tvillingpar. Damen var fantastisk sprudlende, ga av seg selv og virket som hun var landsbyens ”mama”.

Jordmoren som var med oss kunne fortelle at uken før hadde en dame dødd av rabies etter å ha blitt bitt av en hund og ikke gått til lege etterpå. Dette trolig fordi det koster penger. Jordmoren gav uttrykk for at hun var litt oppgitt over det offentlige sykehuset. Hun kunne fortelle oss at en dame som ventet en veldig stor baby, og som ønsket å føde på klinikken, men grunnet størrelsen på ungen ble hun anbefalt å dra til sykehuset. På sykehuset hadde ting gått galt under fødselen. Hun var blitt bedt om å presse på feilt tidspunkt, noe som trolig gav babyen hjerneblødning. Dette skjedde for et par dager siden, og tilstanden til babyen er fortsatt kritisk.

Et annet tilfelle ved det offentlige sykehuset var en gravid dame vi traff om morgenen på klinikken som hadde fått blødninger tidlig i svangerskapet og dermed tatt kontakt med sykehuset. Første legen som undersøkte henne informerte henne om at barnet allerede var dødt, men ved en konsultasjon ved ny lege, kunne han informere om at barnet levde og ultralyd viste at hun bar på tvillinger! Hun var nå innom klinikken for å få første injeksjon med et legemiddel som skal være med på å utvikle lungene til barna fortere, da sjansen for prematurfødsel er stor.

Tilbake på landsbygden var nå det som vi trodde var lunsjen over, men der tok vi KRAFTIG feil, for det var nå den begynte. Mange av de lokale damene kom med ulike matretter som fisk, kylling i kokosmelk, samt masse gode grønnsaker og ris. I tillegg fikk vi servert nudler med noe som lignet på sopp. Lise og Hilde forsynte seg med en stor porsjon, og begge ble lang i ansiktet da de etterpå skjønte at det de trodde var sopp, var magesekken til en kylling. Nathalie syntes dette var hysterisk morsomt.

Etter en humoristisk motorsykkeltur tilbake igjen til hovedveien, kom vi oss på en jeepney som reddet oss fra striregnet. Vi måtte forte oss tilbake til frivillighetssenteret hvor vi skulle ha en språktime på waray-waray, det lokale språket her nede, slik at vi bedre kan forstå personene vi møter.